Så har veljarane sagt sitt
Skjermleser
Denne siden har en skjermleser som leser opp teksten i artikkelen. Du kan styre skjermleseren med knappene.
Trykk på for å starte skjermleseren.
Trykk på for å pause skjermleseren.
Trykk på for å stoppe skjermleseren.
Trykk på for å lese denne informasjonen igjen.
Skjermleseren velger en tilgjengelig norske stemmer fra din nettleser.
Har du problemer eller innspill til skjermleseren, så meld det inn til avisens kundeservice.
Stortingsvalet er unnagjort, og reaksjonane dei par siste dagane viser at mange er glade – og så er der nokre som ikkje er fullt så glade. Slik vil det alltid vere. Men det er på sin plass å gratulere dei som greidde å jobbe seg over sperregrensa – og sjølvsagt Framstegspartiet og Arbeidarpartiet med ein godt gjennomført valkamp og eit godt resultat.
Eg må innrømme at då eg såg resultatet, var min første tanke at dette vert dyrt. Og den tanken berre styrka seg då eg såg kravlista til dei fire partia som utgjør det parlamentariske grunnlaget til Arbeidarpartiet. Her er det flusst av krav og ønske som blir dyre om dei skal gjennomførast. Så skal dette sjølvsagt forhandlast om, men tuttifrutti-gjengen, som dei er blitt døypte desse fem partia, dei skal mellom anna kome fram til eit budsjett i lag. I tillegg skal dei samarbeide frå sak til sak elles – vel å merke om dei ikkje blir samde om ein meir forpliktande samarbeidsavtale då.
Eg misunner slett ikkje statsministeren den jobben, her er det staur som sprikar i fleire retningar. Det var Per Borten som i mars i 1971, då koalisjonsregjeringa han leia gjekk av som omtala jobben som statsminister slik: «Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.» Det kan fort bli slik for noverande statsminister også. Tuttifrutti er godt på is, så vil det vise seg om det smakar like godt i budsjettsamanheng. Eg trur ikkje det.
