Den levende eller døende bygda?
Skjermleser
Denne siden har en skjermleser som leser opp teksten i artikkelen. Du kan styre skjermleseren med knappene.
Trykk på for å starte skjermleseren.
Trykk på for å pause skjermleseren.
Trykk på for å stoppe skjermleseren.
Trykk på for å lese denne informasjonen igjen.
Skjermleseren velger en tilgjengelig norske stemmer fra din nettleser.
Har du problemer eller innspill til skjermleseren, så meld det inn til avisens kundeservice.
I Fjord kommune står mange boliger mørke store deler av året. Hus som kunne vært hjem for barnefamilier og unge voksne, brukes i stedet som fritidsboliger. Og hus og småbruk som er tenkt tilflyttet, eller kommer for salg, står stadig tomme. Når dette får fortsette, ser vi at bygda tømmes for liv. Med dette i bakhodet bør man på nytt stille spørsmålet om personlig boplikt burde innføres på bolighus og innstrammes på småbruk/landbrukseiendommer.
Fjord kommune ønsker tilflyttere og arbeidskraft, men hvor skal de flytte til? Som tilflytter selv var det ikke lett å finne en bolig som kunne romme en familie, og vi er selv ikke i mål enda. Vi flyttet heller ikke til Fjord kommune for å bo midt i sentrum. Man flytter til Fjord kommune, fordi man vil bo på bygda – grisgrendt. Om vi flyttet for å bo i et sentrum, ja da finnes det mange byer vi heller hadde valgt. Kommunen må se på sin grisgrendthet som en styrke. Vise lokale og tilflyttere hvor fritt og vakkert der er her, og det hvor deilig det er å slippe å titte inn i vinduet til naboen.
Tilflyttere som vil bosette seg her er en nødvendig ressurs for kommunale tjenester og lokal utvikling. De bidrar med arbeidskraft, engasjement, framtidstro og skatteinntekter. Skal Fjord kommune leve videre må politikere og administrasjonen tilrettelegge for bedre boligmuligheter utenfor sentrum. Å slutte å gi dispensasjon til personlig boplikt på landbrukseiendommer er et enkelt tiltak som nettopp gir muligheter for dette. Fjord kommune burde legge bedre til rette for at unge kan trives og faktisk bosette seg i hele kommunen. Dette handler om boliger for oss som vil bo her hele året, for oss som bidrar til å styrke kommunale tjenester, for oss som vil bidra til levende lokalsamfunn. Vi ønsker mer enn bare fine hytter, turisme og utleie.
Jeg har flere venner som har vurdert å flytte til Fjord kommune. Og spørsmålet som alltid blir stilt først er: «er det noen boligere å kjøpe?». Da må man jo bare si det som det er; nei. Eller kanskje en leilighet i sentrum. Kunne det ha vært interessant? Nei, ikke det nei. Da velger de å heller bosette seg i en by.
I dag oppleves det som turisme blir satt først. Ja, turisme gir inntekter her og nå, men når det kommer til boligpolitikk og tilrettelegging bør fastboende kommer først. En bygd kan ikke bygges på helgebesøk alene. Vi må løfte blikket og tenke minst en generasjon frem i tid: Hvem skal bo her, jobbe her og ta over når vi er borte?
Men noe ære skal Fjord kommune ha. Vi tenkte å bygge i kommunen, og var i kommunikasjon med dem angående dette. Vi ønsket først og fremst å bygge en fritidsbolig, for så å omregulere det til hus. Men her sa kommunen plett nei. Om vi ville bygge fritidsbolig, ja, måtte vi bygge innenfor eksisterende regulerte områder til fritidsboliger. Om man ville bygge bolig, ja da fikk det være bolig. Og i retrospekt så er jeg helt enig, og glad for at Fjord kommune var så konkret. Men, da må man prøve å fullføre sitt eget resonnementet, og stille spørsmål til logikken i å tillate at bolighus blir regulert om til fritidsbolig innenfor boligareal? Og hvordan landbrukseiendommer kan få fritak fra personlig boplikt for å la gårdsbruk bli feriehus? Dette henger ikke sammen med å tilrettelegge for tilflytting. Personlig boplikt kan derfor være løsningen på et ganske stort problem i hele Fjord kommune – og ikke bare i sentrumsbygdene Valldal, Stordal eller Eidsdal. Personlig boplikt kan være løsningen på et ganske stort problem i Fjord kommune.
Dette er en oppfordring til politikerne her i bygda, prøv å tenke lenger enn neste valg og populisme. Tenk lenger fremover enn 4 år om gangen.
For valget er egentlig enkelt: Skal bygda være levende – eller bare et ferieminne?


